Morten Harket har Parkinsons sykdom

AV JAN OMDAHL

Du kjenner ham som ikonisk frontfigur i a-ha, gudbenådet sanger, motvillig popstjerne, soloartist, låtskriver, eksentrisk grubler, fembarnsfar og farfar, men de siste årene har Morten Harket også vært en mann i kamp med egen kropp. Det er ikke en nyhet man har lyst til å bringe til verden, men slik er det: Morten har Parkinsons sykdom.

– Jeg har ingen problemer med å akseptere diagnosen. Jeg har underveis funnet moralsk støtte i min 94 år gamle fars holdning til at organismen resignerer over tid: «Jeg bruker det som fungerer».

Vi har tatt turen ned til Sørlandet og landstedet han har restaurert sammen med samboer Inez Andersson. Som a-has biograf er jeg bedt om å bidra med en artikkel til a-ha.com om Mortens tilstand, som til nå har vært holdt strengt privat. Noen få i den nærmeste kretsen har visst at han er syk, men de uoversiktlige konsekvensene av å skulle gå ut med sykdommen har gjort at han har ventet med å ta steget ut i offentligheten.

– En del av meg har villet gå ut med det. Som sagt har det ikke vært problematisk for meg å erkjenne diagnosen; det som har stoppet meg, er hensynet til arbeidsro. Jeg forsøker å gjøre det som best parerer systemets forfall. Det er en krevende balansegang mellom medikamenter og bivirkninger. Det er så mye som skal balanseres for å etterligne kroppens overlegne håndtering av kompleksiteten bak enhver bevegelse, bak håndteringen av sosiale utfordringer og invitasjoner, i det hele tatt å skulle håndtere hverdagene.

Parkinsons sykdom skyldes bortfall av dopaminproduserende celler i hjernen, og rammer områder i mellomhjernen som kontrollerer bevegelser og tilpasser kommunikasjonen mellom nevroner i hjernen og musklene. Det er ikke en sykdom man dør av, men tilstanden forverres gradvis over tid. I Norge har trolig omkring 13000 mennesker sykdommen, på verdensbasis er tallet minst ti millioner. Det er den mest utbredde nevrologiske tilstanden i verden og også den som øker raskest.

Morten må leve resten av livet med sin Parkinson, men medikamenter og avansert hjernekirurgi ved den anerkjente Mayo-klinikken i USA har dempet symptomene. Nevrologen som behandler Morten i Norge, Dr. Christina Sundal ved NeuroClinic Norway, har tidligere vært forskningsstipendiat hos Parkinson-teamet ved Mayo-klinikken. Hennes kontakter skulle bli medvirkende til at Morten fikk behandling der som førte til en dramatisk bedring i hans symptombilde.

I juni 2024 gjennomgikk han et nevrokirurgisk inngrep der han fikk innoperert elektroder dypt inne i hjernen på venstre side. Elektrodene er koblet til et lite pacemaker-liknende apparat innoperert under huden på brystet, som sender høyfrekvent strøm via elektrodene inn i hjernen. Metoden kalles dyp hjernestimulering, eller Deep Brain Stimulation (DBS), og er den mest avanserte behandlingen innenfor nevrologien. Inngrepet hadde effekten man håpet på: Med riktig strøm til hjernen var mange av Mortens fysiske symptomer nesten borte. I desember 2024 ble et tilsvarende inngrep gjort på høyre side, også dette vellykket.

At behandlingen har vært virkningsfull, illustreres av at det er Morten som kjører oss til Sørlandet. De kraftige nevene griper rolig om rattet, underarmene er muskuløse som vi kjenner dem fra en million bilder. Noe er likevel  annerledes, og da tenker jeg ikke på at de ikoniske skinnremmene rundt håndleddene glimrer med sitt fravær. Det er stemmen, selve Mortens instrument, som avslører ham. Problemene med stemmen er en av mange grunner til at den kreative fremtiden er usikker, forteller han.

Bak rattet i RIB-en i 30 knop på vei ut til øya er han rutinert og sikker, smilet og glimtet i øyet det gode, gamle. Det samme når han kan grave seg inn i den imponerende verktøysamlingen og hjelpe en øynabo med noe boring i fjell. Men at Morten på gode dager er tilnærmet fri for flere av de mest gjenkjennelige fysiske symptomene på Parkinson, betyr ikke at han er frisk. Gjennom helga vi tilbringer sammen er jeg vitne til en døgnkontinuerlig kamp der medisiner, signaler fra elektrodene i hjernen, søvn, blodsukker og tankekjør forsøkes balansert på en måte som holder symptomer og bivirkninger noenlunde i sjakk. Det lykkes ikke alltid, har snarere preg av en evigvarende berg- og dalbanetur. Det går ofte utover nattesøvnen. Med ujevne mellomrom faller energinivået, og tung stillhet senker seg i det hvite huset. Det blir tydelig at belastningen ved å snakke om sykdommen, og om det som venter når den blir kjent, gjør ham dårligere, slik man vet at alle former for psykisk stress gjør med Parkinson-syke. 

– Du ser meg egentlig på mitt dårligste nå.

Parkinson rammer Morten som scenepersonlighet og sanger i a-ha knallhardt. Hans sangteknikk stiller store krav til kraft, nyansering og teknisk kontroll, og Paul og Magne har nærmest latt det gå sport i å skrive musikk som tøyer Mortens kapasitet til yttergrensene. Å levere de vokale gåsehudøyeblikkene i «Take On Me», «Scoundrel Days», «Summer Moved On» og «Stay On These Roads» er både kunst og fysisk kraftprestasjon.

– Du har jo sørget for å få en behandling som i minst mulig grad skal påvirke stemmen negativt. Men betyr det at den stemmen du har nå, er det beste du kan håpe på?

– Det har jeg ikke svar på.

– Kan du synge nå i det hele tatt?

– Jeg vet ikke. Jeg har ikke lyst til å synge, og det er et tegn for meg. Foreløpig er det ikke kontroll. Jeg er raus i forhold til hva jeg mener funker; jeg venter ikke på å oppnå full teknisk kontroll. Spørsmålet er om jeg kan uttrykke meg med stemmen. Sånn som ting er nå, er det utelukket. Men jeg vet ikke om den vil la seg håndtere lengre frem i tid.

Morten legger hånden på det lille rektangelet under huden høyt oppe på brystkassen. Ledningen med elektrodene fra apparatet ligger som en kraftig blodåre under huden, oppover mot halsen og videre på sin vei mot dypet av hjernen.

– Når vi skrur på disse greiene, så skjer det ting med stemmen. Det er en sammenheng som er helt tydelig. Men vi klarer ikke å fange og kontrollere det ennå. Problemet med stemmen oppstår særlig når jeg tar dopamin-tilskudd. Hvis jeg lar være å ta dopamin, klarner stemmen. Men da kommer de generelle underliggende symptomene mer fram. 

Morten snakker om å miste stemmen på en måte som nok vil overraske mange, men som andre vil kjenne igjen som vintage Harket: Han identifiserer seg ikke så sterkt som man kanskje skulle tro med rollen som sanger, og tenker derfor ikke på tapet av stemmen som en stor tragedie.

– Jeg er eslet til å gjøre forskjellige ting, men så har det altså endt opp med en ganske fast ansettelse i orkester som syngedame. Når jeg sier at identiteten min ikke er å være sanger, er det min umiddelbare respons. Det kommer fra hjertet. Det er naturlig at folk forbinder meg med det, det skjønner jeg. Jeg ser det å synge som mitt ansvar, og som noe jeg i gitte øyeblikk synes er helt fantastisk å få lov til å gjøre. Men jeg er engasjert på andre områder også, jeg har andre ting som er like store i meg, like riktige og viktige.

I og utenfor sommerhuset er spor av Mortens kunstneriske sensibilitet, ekstreme detaljfokus og nevenyttighet på håndverkernivå over alt. Det er nok et poeng at huset vender mot en skjermet bukt og havet utenfor, og ikke mot tett trafikk og nysgjerrige blikk fra båtfolket. Samtidig er det naboer tett på huset på begge sider: Popidolet søker ikke total isolasjon.

Men hvordan takler man en Parkinsondiagnose som høyt profilert offentlig person? Hos bokselegenden og aktivisten Muhammad Ali (1942-2016) ble sykdommen synlig for en hel verden da han tente den olympiske ild i Atlanta i 1996. Her hjemme har tv-profilene Ivar Dyrhaug og Gerhard Helskog vært åpne om sin Parkinson, og om forsøkene på å lindre symptomer med eksperimentell vitamin B1-behandling i utlandet. Skuespiller Alan Alda, komiker Billy Connolly og borgerrettighetsforkjemper og predikant Jesse Jackson har sykdommen, det samme har artistene Linda Ronstadt, Neil Diamond og Ozzy Osbourne. Sistnevnte dukker opp på scenen på Villa Park i Birmingham den 5. juli sammen med bandkollegene i Black Sabbath for bandets  aller siste konsert, sammen med alt som kan krype og gå av store navn i metallmusikkens elitedivisjon.

Den mest kjente Parkinson-pasienten er nok likevel skuespilleren Michael J. Fox. Stjernen fra «Back to The Future»-filmene har vært åpen om å leve med diagnosen han fikk i 1998, og i 2000 etablerte han en stiftelse som skulle arbeide for forskning på årsaker og behandling. Fox tok skuespilleroppdrag i mer enn 20 år etter at han fikk diagnosen, men fikk etter hvert så store problemer med stemmen at han i 2020 trakk seg endelig tilbake fra yrket. I 2024 var han likevel på scenen med a-ha-vennene Coldplay under Glastonbury-festivalen, der han spilte gitar på «Humankind» og «Fix You».

For Morten er beslutningen om å gå ut med sykdommen knyttet til en visshet om hva som venter når han dukker opp som Parkinson-syk i det offentlige rom. En liten illustrasjon av hvordan hans tilværelse ute blant folk arter seg, får vi under ladestopp et sted langs E18. En mann kjenner ham igjen, slik folk gjerne gjør. Han lurer på om ikke popstjernen kan bli med bort til hans bil for å ta en selfie foran den? Så blir det Mortens jobb å takke høflig nei, på en måte som hjelper både ham og mannen ut av situasjonen. Et liv med en uendelig rekke av slike møter tar på, enten de ender i en autograf, en selfie, en klem eller et høflig nei. Nå venter et liv der han ikke bare er Morten Harket, global popstjerne – men Morten Harket, Parkinson-syk global popstjerne.

Nyheten om sykdommen vil utvilsomt fylle hans digitale og metaforiske innboks med sympatierklæringer og velmente forslag til behandling og alternative remedier. Han ber om forståelse for at det vil være en belastning i seg selv:

– Jeg kommer til å få så mange henvendelser om hva jeg burde gjøre, og hvordan jeg burde gripe det an. Masse forslag til kurer og all verdens, alt fra velmenende mennesker. Jeg vet at det er mange alternative teorier og mange meninger om dette. Men jeg må forholde meg til de fagfolkene jeg har, som tar seg av dette med meg og for meg, og som holder skarpt øye med forskingsutviklingen som finner sted på mange fronter i dag. Alt det andre vil jeg ikke kunne prosessere.

- Du har fans over hele verden som kommer til å ta nyheten tungt. Hva sier du til dem?

– Ikke bekymre dere for meg. Finn ut hvem dere selv vil være; en prosess som er ny hver dag. Vær gode tjenere av naturen – selve grunnlaget for vår eksistens, pass på miljøet mens det fortsatt er mulig å gjøre det. Bruk energi og krefter på å adressere virkelige problemer, og vit at jeg blir tatt hånd om. 

Ute på øya i havgapet blir det i små glimt tydelig at døren ikke er lukket for nye kreative uttrykk. Morten viser meg nyskrevne tekster på iPaden, og spiller noen relativt ferske demoer som viser at stemmen fortsatt kan være innen rekkevidde.

– Jeg har hatt låter på gang de siste årene som jeg har stor tro på, ikke minst tekster jeg føler har noe nytt ved seg fra min kant. Jeg vet ikke om jeg får fullført låter til utgivelse. Tiden vil vise om de finner frem. Men jeg liker tanken på å kline til med noe, som Parkinson-pasient og artist. Noe som ikke rimer i det hele tatt. Alt henger på meg, nå må jeg bare få gjort dette først. 

– Rive av plasteret?

– Ja. Tidligere fortstyrret det meg å tenke på at sykdommen skulle bli kjent. Nå forstyrrer det meg mer å holde inne med det.

Jan Omdahl er journalist og forfatter. I 2003 utga han a-ha-biografien The Swing of Things (Forlaget Press), som kom i en revidert og utvidet utgave i 2010.